Leverpostei

Tidligere denne uken fikk Høgskolen i Østfold besøk av 8. trinns-elevene på Rødsberg ungdomsskole i Halden. Skolen besøkte oss i forbindelse med Forskingsdagene 2012. Min oppgave var det å forske på språk sammen med de små håpefulle - en morsom opplevelse!

Altså, hva var det jeg gjorde?

Jeg delte elevene opp i fire mindre grupper som fikk utdelt en leverposteiboks, en pose dipmix, en lypsyl-forpakningen og et yatzyspill. Jeg forklarte så at norsk har lånt mange ord fra andre språk opp gjennom tiden, og at de skulle se om de fant "utenlandske" ord på produktene sine. Disse ordene slå de opp i Bokmålsordboka (på nett) for å se hvor de kommer fra.

Elevene var veldig flinke, gruppene fant ofte fram til seks, sju eller til og med ti ord - inkludert opphav. Noen ganger ble vi overrasket, for eksempel da vi fant ut at ordet terning kommer fra latin. Det var det ingen som ante, heller ikke jeg.

Og (lever)postei? Det kommer fra latin og er i slekt med pasta.

Teiknspråk

Eg er misunneleg. Misunneleg på dei som kan teiknspråk. Teiknspråk er eit fascinerande språk. Eit språk som er skrudd saman på ein heilt annan måte en norsk (eller for den del nederlandsk eller tysk). Teiknspråk føreset ein fri siktlinje mellom brukarane, god kontroll på muskulaturen i hendene og andletet og eit skarpt auge for små detaljar.

For kvart ord, men også for nokre uttrykk,  finst det ein eigen håndbevegelse. Teiknspråk er i så måte ikkje ulikt fjerne framandspråk som japansk og kinesisk. I tillegg finst det eit såkalla einhåndsalfabet som gjer det mogleg å "bokstavere" ord med utgangspunkt i den norske skrivemåten.

Apropos norsk: Norsk teiknspråk er ikkje umiddelbart forståeleg for utenlandske teiknspråkbrukarar! Og innanfor det norske teiknspråket finst det også dialektale forskjellar, akkurat som i norsk ellers.

Teiknspråk er ikkje berre eit morsmål for døve og høyrselshemma, det er også skular og høgskular som tilbyr teiknspråk som framandspråk til høyrande elevar. Blant desse er Nordahl Grieg vgs. i Bergen og Høgskulen i Sør-Trøndelag. 

Prøv Teiknordboka på nett:

Man(n)

Vi har en tendens til å tro at vårt eget språk er enkelt (og vakkert), mens vi opplever fremmedspråk gjerne som vanskelige (og noen ganger også stygge). Men: Synet (og hørselen) bedrar. Det er selvsagt riktig at andre språk kan virke kompliserte for oss, men det er bare fordi vi ser på språket utenfra. Norsk kan være like komplisert for utlendinger som fremmedspråk kan være for nordmenn, bare følg med:

• Det er (nesten) ikke hørbar forskjell mellom gjerne, hjerne og jernet eller mellom kjekk og sjekk. Det er normalt ikke vanskelig å skjønne hva som er ment ut fra konteksten, men det er likevel ikke direkte innlysende hva som er riktig skrivemåte.
• Det er ikke logisk å skrive mann med to n når det er snakk om en mannsperson og med én n når ordet er brukt som pronomen. Forskjellen i skrivemåten gjør at en blir forledet til å tro at mann har kort vokal og man lang vokal. Dessuten: Hvorfor har ord ikke lov til å slutte på -mm? 
• Halvparten av befolkningen sier REStaurang, halvparten sier restaurANG.
• Noen bokstaver er flerbruksbokstaver, som for eksempel bokstavene e (si: nederlender) eller o (si: opprop). Samtidig finnes det bokstaver som er komplett overflødige, som w og x.
• Noen lyder kan skrives med forskjellige bokstaver, som for eksempel den korte, åpne lyden i for og får og i og og å. Det er ikke rart at disse ordene ofte blandes sammen i skriftspråket. 
• Nordmenn elsker å avslutte (nesten) hver setning med da, da. Det er ikke lett å skjønne for en stakkars innvandrer hva dette ordet betyr, da. Også utlendinger tar over da, som for eksempel den dansktalende eieren av restauranten Maaemo (på NRK i går kveld). 
• Sammensetninger er en oppriktig fallgruve: Er fiskemat laget *for* søte, små gullfisker eller er det dyre- eller menneskeføde laget *av* søte, små gullfisker?

Med andre ord: Språket er fullt av merkelige ting, og det som er enkelt og innlysende for noen kan være komplisert og utfordrende for andre. 

Helt til slutt: Hva betyr enkli onkli?