Frisisk

Språket som ligger meg nærmest, er frisisk, mitt morsmål (og farsmål), språket som snakkes av flertallet av befolkningen i provinsen Friesland nord i Nederland. Frisisk er et høyst levende språk, det vil si ut på landsbygda. I byene i Friesland snakkes det nederlandsk eller en blanding av nederlandsk og frisisk som kalles stadsfries. Det er få mennesker som skriver frisisk, språket brukes stort sett bare muntlig.

Frisisk ligger litt nærmere norsk enn nederlandsk, både når det gjelder uttalen - frisisk har ikke denne harde, skarrende g-en som nederlandsk er kjent for - og når det gjelder ordforrådet. La meg gi to eksempler:

• På nederlandsk heter et barn kind, altså samme ord som på tysk. Men på frisisk heter det bern, altså nesten det samme som på norsk. Og ikke nok med det, hvor nederlandsk har entall kind og flertall kinderen, har frisisk bern både i entall og flertall. Også det akkurat som vi gjør det på norsk.
• Når jeg plutselig skulle få lyst på fisk til middag, kan jeg holde meg til norsk fisk - selv om jeg er hjemme i Friesland, for en fisk heter fisk også på frisisk - i motsetning til nederlandsk vis (som for øvrig uttales fiss, ikke vis eller fis). Verbet å fiske blir fiskje på frisisk, og her er det j-en som gjør at nederlendere stusser, men som ikke er så uvant for nordmenn som bytter fram og tilbake mellom ønske på bokmål og ynskje på nynorsk osv.

Nysgjerrig? På nettsidene til Omrop Fryslân (nyheter på radio, tv og nett) kan du få et lite innblikk i hvordan dette glemte og gjemte germanske språket ser og høres ut.