Ethnologue

En av mine yndlingsnettsider er ethnologue.com, nettsiden til boken Ethnologue: Languages of the World skrevet av Paul Lewis. Ifølge Lewis er det 6909 levende språk i verden. Her er de ti største regnet etter antall morsmålsbrukere:

• Kinesisk - 1213 millioner 
• Spansk - 329 millioner
• Engelsk - 328 millioner
• Arabisk - 221 millioner
• Hindi - 182 millioner
• Bengali - 181 millioner
• Portugisisk - 178 millioner
• Russisk - 144 millioner
• Japansk - 122 millioner
• Tysk - 90 millioner

Til sammenlikning: Nederlandsk kommer på 42. plass med ca. 22 millioner morsmålsbrukere. Norsk står på 132. plass. Norsk er et lite språk, men aldri så lite at det fortsatt er over 6500 språk som er mindre.

Mormor

Dagens blogg er en lovsang til mormor.

Min mormor er et konservativt menneske i ordets beste forstand: Hun holder på de gode, gamle verdiene. Hun synes sitt om det moderne samfunnet, men hun lengter ikke tilbake til svunne tider. Hun lever i dag. Hun tar bilder med digitalkameraet sitt, sender e-post (med bildene i vedlegget, selvsagt) og angrer på at hun aldri lærte engelsk. Mormor er en institusjon.

Ordet mormor er et funn, et vakkert og enkelt og selvforklarende ord. Min mors mor heter mormor, min fars mor heter farmor osv. Et system så enkelt og greit at jeg lurer på hvorfor ikke nederlandsk og tysk har kopiert det. Nederlendere sier oma eller grootmoeder, og på tysk heter det ganske likt Oma eller Groβmutter. På frisisk sier vi noe helt annet: beppe. Alle disse bestemor-ordene har til felles at det ikke går frem hvem sin mor det er snakk om, mors mor eller fars mor. De skandinaviske språkene har en fordel der.

Men heller ikke på skandinavisk er systemet komplett: Vi har jo bestemor og bestefar som alternativ til forelder+forelder-konstruksjonen. Vi sier barnebarn, men man hører ikke så ofte sønnesønn eller dattersdatter. Og så har vi de franske ordene niese og nevø. For å si det slik: også skandinavisk har utbyggingspotensiale.

Et lite, morsomt apropos: Ordet for barn er kinderen/Kinder på nederlandsk/tysk, men på frisisk heter det bern.

B/b

Bokstaven b er bokstav nr. 2 i vårt (latinske) alfabet, men også på gresk (beta), arabisk (ba) og hebraisk (beth) kommer b på annenplass - rett etter alfa, alif og alef. Det er ikke tilfeldig, språkene er i slekt - og det gjelder også for skriftsystemene vi bruker.

Bokstaven b er første bokstav i ord som bo, bonde og bygge, og det er neppe tilfeldig heller. Bokstaven b er fra gammelt av knyttet til det å bosette seg, beth på hebraisk betegner f.eks. et hus. Byen Bethel, som er satt sammen av beth og el, betyr Guds hus. Mange norske stedsnavn slutter på -by, -bø og -bøl - alle sammen steder hvor folk har slått seg ned, bygget hus og stabbur og dyrket bygg og hvete.

Bokstaven b er ikke bare en bokstav som danner ord sammen med andre bokstaver, men blir også brukt for å klassifisere handelsvarer (B-vare, betaversjon), prestasjoner (karakteren B) som nestbest. Nestbest etter A/a og alfa.

Oslo

Svaret på gårsdagens quizspørsmål er (selvsagt) Oslo. Navnene har til felles at de er førsteledd i bydeler og steder i og rundt Oslo:

• Haug: St. Hanshaugen og Karihaugen
• Rud: Kjelsrud, Klemetsrud, Mortensrud, Taraldrud 
• Bråten: Simensbråten
• Maridalen og Marienlyst
• Sofiemyr og Sofienberg

Og dette er bare et utvalg. Jo lengre en ser på kartet, jo flere "personlige" stedsnavn en oppdager. Mange av disse er gamle bruk (oppkalt etter husmannen som ryddet plassen?) som først i nyere tid har blitt slukt opp av byen. Marienlyst er nok også et gårdsnavn, men muligens av en litt annen type: sisteleddet -lyst assosierer jeg snarere med en fritidsbolig av den mer storslagne sorten. Marienlyst finnes for øvrig også i Drammen. 

Quiz

I dag blir det quiz.
Quizen består av et enda spørsmål:

Hva har disse navnene til felles?
Hans, Kari, Kjell, Klemet, Mari, Morten, Simen, Sofie, Tarald og Tor.

Svaret kommer i neste blogginnlegg.
Lykke til!

Upåfallende

Selv om jeg snakker relativt flytende norsk, stopper det av og til helt opp. Jeg vil si noe, men jeg vet ikke hvordan. Noen ganger skyldes det at jeg ikke har tenkt godt nok over hva jeg egentlig vil si, og noen ganger kommer jeg ikke på det norske ordet - selv om jeg vet at det finnes. Men fra tid til annen oppdager jeg også et aldri så lite "hull" i det norske språket. Ikke alle ord finnes, nemlig.

Upåfallende er et slikt ord for meg. H og jeg tok fergen til Gamlebyen for en stund siden, og jeg hadde lyst å si noe om alle de upåfallende bilene på kaia. Jeg mente selvsagt anonyme, ikke-påfallende biler - men jeg brukte, uten å tenke meg om, et ord som ikke er i gjengs bruk i norsk. Tysk har unauffällig og nederlandsk har onoppvallend, og ordet brukes titt og ofte i begge språkene. (Senere sjekket jeg på Google om andre enn meg har oppdaget dette hullet, og jeg fikk likevel ca. 3000 oppslag. Men: Ordet påfallende finnes 450000 ganger.) 

Et annet eksempel er den "høflige" tiltaleformen Sie på tysk/U på nederlandsk, som jeg så gjerne skulle ha brukt noen ganger når jeg snakker norsk. (Norsk har andre måter å uttrykke høflighet på, men det får vi diskutere en annen gang.)

Omvendt savner jeg ofte (for meg) typisk norske ord som oppom, blåtimen og marka (og i jobbsammenheng ord og fraser som Kunnskapsløftet, programfag og det å føle mestring) når jeg skal si noe på nederlandsk. Og så stopper det opp igjen...

Alle språk har nok sine hull, og derfor er det så spennende å lære et nytt språk: Du finner plutselig ut man kan si ting man ikke kan gi uttrykk for i sitt morsmål.

Etterskrift: Aleksander Markussen Skråning skriver at blåtimen heter het blauwe uur på nederlandsk. Ikke alle dager man lærer noe nytt om ens eget morsmål av en nordmann! 

Haust

Sola skin rett inn i stua på denne fine haustdagen i oktober, og det er godt og varmt her kor eg sit og studerer Norgeskartet på statkart.no. Slik får det gjerne vere ein stund til før det blir vinter.

Nordmenn er eit folkeslag som er opptekne av været og sesongane, og det er ikkje eit under at det så er mange stader i Noreg som har noko med haust (eller kanskje med innhaustinga?) å gjere: Haustdalen i Alvdal, Haustlandet i Flatanger, Haustsæter i Ringebu osv. Eg får med ein gong lyst til å leggje ut på ein lengre haustkøyretur.

Apropos årstider og stadnavn: Vinterbro er eit kjent veikryss sør for Oslo, Vårberg er ein fin by i Sverige og Bø Sommarland er sjølvsagt også verdt eit besøk. Då blir det haust-, vinter-, vår óg sommartur i eitt. Like greit.

Nyt hausten!

Falske venner

Nederlandsk og norsk har en del ord til felles som har (nesten) lik skrivemåte eller uttale, men som har forskjellig betydning - ofte ikke veldig forskjellig, men forskjellig nok til at det kan oppstå misforståelser eller komiske situasjoner.

Språkfolk kaller slike ord "falske venner". Her kommer noen eksempler:

• Nederlandsk stoer og norsk stor uttalles likt, og i kjernen er det snakk om samme ord. Men: stoer på nederlandsk betyr tøff, norsk stor oversettes i de fleste tilfellene med groot. 
• En avis heter krant på nederlandsk, av fransk courant. Men De krant van wakker Nederland, som De Telegraaf kaller seg selv, er ikke alle vakre nederlenderes yndlingsavis, men avisen for de som er våkne - i bokstavelig, men også i overført betydning. (Mange av mine vakre og våkne landsmenn foretrekker andre aviser, men det er en annen diskusjon.) 
• I Nederland er det fietsen, altså sykler, så langt øyet kan se. Først og fremst veldig mange gammele fietsen, og et par nye eksemplarer her og der. Men: ordet gammel betyr mer enn bare gammel. Gammel er både gammel og falleferdig, en gammel bil ville ikke ha bestått en nederlandsk EU-test. Maar de gammele fiets, die fietst voort.

Hakke

Det er mange som er opptatt av særskriving av sammensatte ord (jf. gårsdagens blogg), men det er ikke fullt så mange som er bekymret for motsatt utvikling: sammensmelting av to ord til ett, nærmere bestemt verb som smelter sammen med det lille, men akk så sterke ordet ikke. Her kommer noen eksempler:

• "Du måkke komme her og komme her", synger Øystein Sunde.
• "Låta hakke noe å si", skrives det (om en annen sang) på NRK Urørt.
• "Å ha hest skakke være lett", skriver Michelle på hestebloggen sin.

Her har vi det med et fenomen fra talespråket å gjøre, som har funnet innpass i skriftspråket - så langt bare i de noe mer uformelle sjangrene som i sangtekster og blogger. Men likevel. 

Rent språklig kan vi konstatere at både verbet og ordet ikke mister en bokstav i sammensmeltingsprosessen, verbet mister siste konsonanten og ikke mister i-en. Åpenbart forsvinner ikke betydningen bare ved å ta vekk noen tegn og legge sammen to ord til ett. 

Heilt til slutt: Dette er ikkje ein utvikling som berre råkar bokmål. Også nynorsk er "utsett" for sammensmeltingsviruset, berre følg med:

• "Fåkkje såva meir", skriv ein viss Kristin på bloggen sin.
• Webavisen (som eg aldri har høyrt om før) fortel om ein pub i Horten. Puben "vikkje betale for fotball", heiter det.
• Og til slutt kjem me att til NRK Urørt, som skriv "Låta hakkje spenn" om enno ei anna låt.

Nei, det ærnte lett gitt!

Sær skriving

Norsk har evnen til å sette sammen ord. Sammensatte ord kan gjerne settes sammen med andre sammensatte ord, og til slutt ender vi opp med ord som bilregistreringskjennetegn eller kompetansehevingsansvarlig. Hovedregelen i norsk rettskriving er at slike ord skal skrives uten mellomrom, men det er mange som likevel bruker mellomromstasten flittig. Dette er forståelig, av flere grunner:

• Norsk er inkonsekvent. I dag og i natt har mellomrom, men ifølge og især skrives i ett ord. Skoleelever, men også erfarne skribenter og skriveføre byråkrater har sitt svære strev med slike ordsammensettinger.
• Lange, sammensatte ord står ofte ikke ordboken. Lurer man som rettskaffen språkbruker på riktig skrivemåte av et ord som bilregistreringskjennetegn, leter man forgjeves.
• Stavekontrollen i Word osv. avviser sammensatte ord av det litt mer kreative slaget, men den røde streken forsvinner ofte når man deler slike ord i to. 
• Engelsk foretrekker ordgrupper som competency development coordinator og vehicle registration code, og siden engelsk er på moten låner vi ikke bare mange ord fra engelsk, vi kopierer også den engelske måten å sette sammen ord på. 

Det er ikke til å unngå, sær skriving er fram tiden.

Pingvinar

Eg elskar pingvinar.

Eg har lært i biologitimane at pingvinar er ein fugletype, og det er sikkert riktig, men for å vere fugl er dei veldig flinke til å symje og heller dårleg til å fly. H tok dette bildet i sommer, og her må man virkeleg spørje seg: Er ein pingvin ein fugl eller ein fisk?

Pingvinar er elles einaste fugl som eg veit om som får det til å sjå ut som ein litt betenkt engelsk professor, slik som dei plar å gå rundt i snøfokk og dårleg ver med "hendene" på ryggen. Jau, det er ein klok fugl til: uglen. Ugler og pingvinar er nokre herlege fugl.

Fuglar er godt representert i metaforverda: alt frå strutsen som stikk hodet i sanden, lommelerken og svanesangen til den frie fuglen og ugler i mosen. Men det skal eg skrive om ein annan gong.  

Dutch

Som nederlender er jeg selvsagt ekstra opptatt av mitt hjemlands gode navn og rykte. Men jeg har grunn til bekymring. Grunnen er det heller usympatiske inntrykk mine landsmenn åpenbart har etterlatt i engelskspråklige land. Her kommer noen eksempler på hvordan ordet Dutch blir brukt:

• Når man snakker double Dutch, snakker man uforståelig.
• Let's go Dutch betyr at man splitter regningen etter et restaurantbesøk. 
• En Dutch party er en fest hvor gjestene tar med egen mat og drikke.
  (Slike fester går for øvrig under betegnelse amerikaans feestje i Nederland!)

Et uforståelig, gnient folkeslag med andre ord... Eller tar engelskmennene kanskje litt for hardt i? Jeg synes kanskje det, men jeg er jo ikke helt habil.

Nederlendere er ikke de eneste ofrene for språklig generalisering, og engelsk er ikke det eneste språket som småharselerer litt med fremmede språk og/eller kulturer. Her er noen eksempler fra norsk:

• Vi tar en spansk en.
• Det er helt gresk for oss.
• Svensker framstår ikke akkurat som de klokeste i VGs vitsespalte.

Ganske uskyldig, men likevel.

Hvermannsen

I følge SSBs navnestatistikk er det litt over 55000 nordmenn som heter Hansen. Det høres kanskje mye ut, men det er det ikke. Bare litt over 1% av innbyggerne i Norge er del av familien Hansen (mot nesten 4% hos våre danske naboer!).

La oss se litt nærmere på statistikken. De 20 mest brukte etternavnene i Norge dekker litt over 10% av befolkningen. I Danmark er dette tallet nesten oppe i 40%! Det kan bare bety én ting: Folk i Norge har mer varierte etternavn enn i Danmark, og sjansen å snuble over Hvermannsen er mye mindre her på bjerget enn lenger sør.

I Norge er det fra gammelt av to dominerende navngivningsprinsipper: a) etternavnet er en kombinasjon av et mannsnavn + -sen - altså "sønn til X" eller b) etternavnet er en gård, et bruk, et sted - altså Berg, Haugen, Vik, osv. I tillegg til disse to etternavnstypene finnes en rekke andre typer, men det er altså disse to gruppene som overveier. Hvis vi for eksempel ser på de 100 mest brukte etternavn i Norge i dag, er det

• 56 etternavn på -sen
• 42 gårds- eller stedsnavn
• og, overraskende nok, bare to utenlandske etternavn
  (Nguyen på nr. 57 og Ali på nr. 94)

Ergo: Gårdsbruker Hvermannsen dominerer etternavns-Norge og slår familien Nguyen-Ali med 98-0. 

  

Rasmussen

Danmark har fått ny regjering, og for første gang siden 1993 (!) heter statsministeren ikke Rasmussen. Våre danske naboer blir fra i dag styrt av en dame med det litt mer påfallende navnet Helle Thorning-Schmidt, som for øvrig har satt sammen et team uten én eneste Rasmussen - liksom for å understreke poenget at Rasmussen-æraen er over.

Rasmussen er med andre ord et populært etternavn i Danmark, i følge Danmarks Statistik står familien Rasmussen på nr. 9 på listen over de 20 mest populære etternavnene - som alle sammen slutter på -sen (med unntak av Møller på nr. 19). Det er nesten 100000 danskere som heter Rasmussen, og det kunne fort ha ført til misforståelser hvis ikke danskene var minst like flittige som nordmenn til å bruke mellomnavn. Helle Thorning-Schmidt sine tre Rasmussen-forgjengere var mest kjent som Nyrup, Fogh og Løkke. Det gjør det hele litt enklere.

I Norge finner vi Rasmussen så langt ned som på 41. plass i SSB sin navnestatistikk, men også her på bjerget er det 17 -sen-navn blant de 20 mest brukte navnene. Sjansen er størst å møte en Hansen, Johansen eller Olsen.

I morgen mer om norske etternavn.

Metafor

De fleste av oss elsker å snakke i bilder og språket vårt er derfor fullt av metaforer, altså ord eller uttrykk som blir brukt i overført betydning. Fantasien kjenner nesten ingen grenser når det kommer til metaforer, og det blir "laget" nye ordbilder hver eneste dag.

Mange metaforer er knyttet til kroppen:

• Vi går på tå hev eller tråkker folk på tærne
• Vi setter foten ned, vi blir satt på frifot eller vi er på frierføtter
• Vi står noen ganger opp med det gale beinet først
• Vi tvinger folk i kne eller ber på våre knær om en tjeneste
• Vi får ting i fanget
• Noen av oss har en lærer i magen, sier ting rett fra levra eller har et godt hjerte
• Vi har en hals, får noe opp i halsen - noen er til og med språkviter på sin hals
• Vi står med tomme hender eller har hendene fulle
• Og hvis vi setter noe på hodet blir vi ør i toppen 

Bruk metaforer folkens!

X/x

Norsk kunne godt vært uten bokstaven x, hadde det ikke vært for den ukjente Mr. X og matematikken. Språklig sett er x egentlig overflødig, siden vi foretrekker å skrive lydrett ks.

Hva kan vi si om dette lille krysset, den ignorerte bokstaven x?

• Ord som har x på norsk, er lånt inn fra latin (enten direkte eller via et annet språk, som for eksempel ordet sex, som kommer fra engelsk).
• Mange ord som skrives med ks på norsk, skrives med x på engelsk. Ordet example er et godt eksempel.
• Matematikken er storforbruker av tegnet x, hvor den har en funksjon både som multiplikasjonstegn, den første ukjente i en ligning og som betegnelse for abscisseaksen (i et diagram).
• Mr. X er ukjent, og hva som er X-faktoren er vanskelig å beskrive.
• Det gjelder nok også for de tre små k(r)yssene under et kjærlighetsbrev.

Dette tatt i betraktning bør vi kanskje vurdere å beholde x-en likevel.