Man(n)

Vi har en tendens til å tro at vårt eget språk er enkelt (og vakkert), mens vi opplever fremmedspråk gjerne som vanskelige (og noen ganger også stygge). Men: Synet (og hørselen) bedrar. Det er selvsagt riktig at andre språk kan virke kompliserte for oss, men det er bare fordi vi ser på språket utenfra. Norsk kan være like komplisert for utlendinger som fremmedspråk kan være for nordmenn, bare følg med:

• Det er (nesten) ikke hørbar forskjell mellom gjerne, hjerne og jernet eller mellom kjekk og sjekk. Det er normalt ikke vanskelig å skjønne hva som er ment ut fra konteksten, men det er likevel ikke direkte innlysende hva som er riktig skrivemåte.
• Det er ikke logisk å skrive mann med to n når det er snakk om en mannsperson og med én n når ordet er brukt som pronomen. Forskjellen i skrivemåten gjør at en blir forledet til å tro at mann har kort vokal og man lang vokal. Dessuten: Hvorfor har ord ikke lov til å slutte på -mm? 
• Halvparten av befolkningen sier REStaurang, halvparten sier restaurANG.
• Noen bokstaver er flerbruksbokstaver, som for eksempel bokstavene e (si: nederlender) eller o (si: opprop). Samtidig finnes det bokstaver som er komplett overflødige, som w og x.
• Noen lyder kan skrives med forskjellige bokstaver, som for eksempel den korte, åpne lyden i for og får og i og og å. Det er ikke rart at disse ordene ofte blandes sammen i skriftspråket. 
• Nordmenn elsker å avslutte (nesten) hver setning med da, da. Det er ikke lett å skjønne for en stakkars innvandrer hva dette ordet betyr, da. Også utlendinger tar over da, som for eksempel den dansktalende eieren av restauranten Maaemo (på NRK i går kveld). 
• Sammensetninger er en oppriktig fallgruve: Er fiskemat laget *for* søte, små gullfisker eller er det dyre- eller menneskeføde laget *av* søte, små gullfisker?

Med andre ord: Språket er fullt av merkelige ting, og det som er enkelt og innlysende for noen kan være komplisert og utfordrende for andre. 

Helt til slutt: Hva betyr enkli onkli?