Ordrebestilling

Mens jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen på jobb fikk jeg plutselig øye på et blått stykke papir som lå under en kakeeske. Det var hverken blåfargen eller kakeesken som vekket min interesse, men ordet ordrebestilling som tronet øverst på arket. Er ikke det smør på flesk, eller doppeltgemoppelt som tyskerne sier, tenkte jeg. Jo, det er det. Det hadde holdt med enten ordre eller bestilling.

Men det er faktisk ikke så uvanlig at vi sier ting dobbelt, både bevisst (for å understreke at noe er viktig) eller ubevisst. Svein Nestor har skrevet en artig artikkel om stedsnavnet Nesoddtangen som består av tre ledd med omtrent samme betydning: nes, odde og tange. Artikkelen ligger på Språkrådet sine nettsider - anbefales!

Kjenner du til flere doppeltgemoppelte smør-på-flesk-eksempler?

S/s

Me held fram der me slapp i går, då me rangerte bokstavane etter popularitet. Bokstaven e vann kåringa, med r og t på dei neste plassane. (Legg merke til at dei første åtte bokstavane dannar "ordet" ertanis!) I andre enden av skalaen fant vi bokstavane som er gull verdt i Scrabble, men som også er vanskeleg å løysa inn: q, w, z.

Ut i frå det me fant ut i går, skulle ein kanskje forvente at dei fleste orda begynner med e. Slik er det ikkje. Igjen har eg utført eit lite eksperiment, denne gång med utgangspunkt i papirutgåva av Bokmålsordboka. Ordboka har litt over 1200 sider, og eg talte enkelt og greit opp antall sider pr. bokstav. Her er resultatet:

s 173
f 90
k 90
b 82
t 74
h 65
m 64
a 61
p 60
l 53
v 52
d 49
g 47
u 44
r 41
i 35
o 34
e 33
n 30
j 12
c 8
ø 7
å 6
y 3
w 2
q, x, z, æ 1

Bokstaven s er altså den store sigeren i dag, om lag kvar 7. side (!) i Bokmålsordboka er reservert for ord som begynner på s. Me må heilt ned til 18. plass før me kjem til e. Når alt kjem til alt er me altså ganske kresne: bokstaven e brukar me i hytt og pine, men me unngår e (men også andre vokaler) i byrjinga av eit ord.

Kvifor er bokstaven s så populær, og kvifor likar ikkje norsk vokalar i anlaut?

E/e

I dag handler bloggen ikke om ord, men om bokstaver. Nærmere bestemt om den urettferdige behandlingen noen bokstaver får av oss språkbrukere. For bokstavene er langt fra like populære. Hittil har jeg f.eks. brukt ni a-er, bare én å og ingen ø. (Scrabble-spillere kjenner igjen logikken: a-er bruker man støtt, men de er lite verdt; å-er og ø-er er gull verdt, men kan være vanskelige å kvitte seg med.)

Hvordan hadde alfabetet sett ut hvis vi hadde rangert bokstavene etter popularitet? For å finne ut av det har jeg gjennomført et lite eksperiment. Jeg har valgt en middels lang tekst, Fakta om norsk språk av Lars S. Vikør, som ligger ute på Språkrådets nettsider. Denne teksten har jeg så kjørt gjennom en s.k. character frequency analyzer på nett. Her er resultatet:

e 1082
r 756
t 648
a 610
n 603
i 591
s 564
o 494 
l 462
k 431
d 418
m 349
g 323
v 213
å 201
f 200
p 131
u 109
b 93
h 67
j 61
ø 56
y 47
æ 23
c 11
q, w, z 0  

Vikørs tekst består av i alt 8543 bokstaver. I en rettferdig verden ville hver bokstav ha blitt brukt omtrent 300 ganger. Slik er det ikke: bokstaven e alene forekommer over 1000 ganger i denne teksten, altså hver 8. bokstav. Stakkars lille e.

Hvilken bokstav kan du ikke klare deg uten?

Satt ut

Norsk er sannelig ikke et lett språk. Bare følg med.

1. Vi kan sette oss ute, vi kan utsette noe og vi kan bli satt ut av noe. Tre ganger sette + ut(e), tre ganske så forskjellige betydninger.

2. Vi kan ta opp noe, men vi kan også være opptatt av noe. To ganger ta + opp, og igjen to helt forskjellige betydninger.

Det gjelder altså å holde tungen rett i munn når man kombinerer verb og partikler.

Hvilke ord opptar deg, og hvilke ord setter deg ut av spill?

-stad

H og jeg bor i Fredrikstad, byen Fredrik II. grunnla i sumpene ved Glommas utløp etter at svenskene hadde brent ned Sarpsborg. Senere ble også Sarpsborg bygd opp igjen, og i dag er Fredrikstad-Sarpsborg ett av de største tettstedene i Norge.

Fredrikstad er en av de få byene i Norge som har -stad som sisteledd. Samtidig er det mange gårder som slutter på -stad, altså et sted hvor folk har bosatt seg permanent (jf. også norsk å stå og engelsk to stay). Dette kan virke litt forvirrende for tyskere, nederlendere og svensker, som sier Stadt eller stad når vi sier by på norsk, og som muligens ikke helt forstår hvorfor vi kaller en liten butikk- og stasjonsløs klynge med 5-10 hus for stad. (En rekke av disse husklyngene har senere blitt til tettsteder og småbyer med butikk og stasjon, som f.eks. Rakkestad, Halmstad og Grimstad.)

Ikke nok med det, også -by er et ofte brukt sisteledd i norske (og skandinaviske) stedsnavn. En by er i likhet med en stad et sted hvor folk har bosatt seg permanent, og det er vel for en historisk tilfeldighet å regne at vi har valgt by mens tyskerne osv. har valgt stad. Varianter på -by er bl.a. -bø og -bøl. (Igjen har en rekke steder på -by osv. senere utviklet seg til tettsteder og småbyer, jf. Vestby, Bø i Telemark og Hobøl.)

For øvrig: Hvis du tar en nærmere titt på et kart over Storbritannia (eller Schleswig-Holstein), vil du finne mange stedsnavn som slutter på -by. Vet du hvorfor?

Tysk

Tysk regnes som fremmedspråk, men stemmer dette? Nei, mener jeg. Tysk og norsk har så mye til felles at vi heller skal si at tysk er et nabospråk. Kategorien fremmedspråk bør vi reservere for språk som virkelig er annerledes, som f.eks. swahili og kinesisk.

Her er fire likhetstrekk mellom tysk og norsk:
1. Norsk og tysk tilhører begge den germanske språkfamilien. Selv om språkene har vokst fra hverandre, er det fortsatt mange ord som er like eller nesten like. Forskjellene er ganske systematiske, og det blir mye lettere å lese tyske tekster når man vet at tysk ch ofte blir k på norsk, z ofte blir t osv.
2. Både norsk og tysk har opp gjennom tiden lånt mange ord fra latin, fransk, engelsk osv. Disse såkalte internasjonalismene er lett å kjenne igjen. Ordet internasjonalisme er et godt eksempel, rock & roll et annet.
3. Selv om tysk grammatikk kan være ganske vrien for norske elever, er norsk og tysk grammatikk i grunnen ikke så veldig forskjellig. En vanlig setning begynner med et subjekt, så kommer verbet og så resten. I språkvitenskapen heter en slik setningsstruktur SVO. Selvsagt er det mange unntak, men hovedregelen er viktigst.
4. Norsk og tysk kultur er ikke veldig forskjellig. Jeg vil faktisk påstå at forskjellene innad i begge land er større enn forskjellene mellom Norge og Tyskland. Likhetene på kulturelt plan gjenspeiler seg i måten vi skriver og snakker, og sammen med de rent språklige likhetstrekkene betyr det at tysk er lett å lære.

Hvor mye tysk kan du?

Bille

Eg kjem ikkje fort til å gløyme pannekakene eg hadde til lunsj i går. Pannekake nr. 1 gjekk raskt unna, men då eg var halvvegs pannekake nr. 2 syntes eg at eg såg noko som ikkje høyrer heime i pannekaker (og heller ikkje i anna mat). Eg oppdaga det som viste seg å vere larven til ei melbille. Jau, ei bille. I maten min. Og billa var ikkje aleine, etter kvart fant eg ein god del fleire medlemmer i familien Bille i resten av pannekakene og røra.

Ifølgje nettstaden til Folkehelseinstituttet blei "brunsvarte melbiller første gang påvist i Norge i 1943, men er nå ganske vanlig i melvarer i hus og lager". Berre at det er sagt.

Ordet bille skal ifølgje Nynorskordboka vere i slekt med verbet å bite. Bokmålsordboka viser også til det engelske ordet beetle, som har beholdt t-en. Men i ordlyden minner biller meg også om en del ord dei ikkje naudsynleg er i slekt med, som bilete, billett, elven Bille i Hamburg og det nederlandske ordet billen (som betyr "baken"). Det er i det heile teke mange ord som startar på bil-. 

Kva slags småkryp fascinerer deg?