mandag 30. april 2012

Oransje

I dag feier dronning Beatrix av Nederland bursdagen sin. Det vil si, Beatrix er født i januar, men hun feirer først 30. april fordi moren hennes, gode gamle Juliana, hadde bursdag denne dagen. Samtidig er det dagen Beatrix, som også er kjent som Trix eller Bea i hjemlandet mitt, ble kronet i 1980. I tillegg er 30. april selvsagt bedre egnet til fest enn en kall, mørk dag midtvinters. Dagen er kjent som koninginnedag, Nederlands svar på 17. mai. Hele landet farges oransje, småbarn selger lopper på gatehjørnene, og de voksne spiser oransje kake, fyrer opp grillen i Vondelpark og drikker oransje saft (eller likør). Ekstra stas (eller ekstra ille, det kommer selvsagt an på) er det når man bor i byen dronningen beærer med sitt nærvær på koninginnedag. Hun feirer nemlig ikke hjemme, men besøker gjerne en av de mange gamle festningsbyene rundt om i landet.

Beatrix er øverste representant av huset Oranje-Nassau. Nassau ligger i Tyskland, mens Oranje-biten kommer av grevskapet Orange i Sør-Frankrike, som Nassau'ene arvet på et tidspunkt. Et internasjonalt kongehus med andre ord, noe som også går fram av  den første av i alt seksten strofer i nasjonalhymnen Wilhelmus:

Wilhelmus van Nassouwe ben ik, van Duitsen bloed, den Vaderland getrouwe blijf ik tot in den dood. Een prinse van Oranje ben ik, vrij onverveerd,den Koning van Hispanje heb ik altijd geëerd.

I kveld feirer jeg med appelsin, aperol spritz og oranjekoek. Og i morgen er jeg igjen for republikken.

onsdag 25. april 2012

I forhold til


I dag skriver Stine I. Braseth-Ellingsen et gjesteinnlegg om et interessant språklig fenomen: i forhold til. Stine driver korrektur-, språkvask- og tekstutformingsbyrået Strake streken i Gamlebyen i Fredrikstad. Ta en tur innom nettsidene: http://www.strakestreken.no/.

I forhold til
Da 2000-tallet var et faktum, sto alle dører åpne. Vi spiste tapas, googlet og så ”The Sopranos”. Vi var der, i framtida!

Vi skulle ha fest i kollektivet. Stor venners venner-fest, og vi laget mat, skrev lister. Det var der, på det caffe latte-fargede kjøkkenet, at det på uforklarlig vis kom inn i livene våre. Det kom fra ingensteds, trodde vi, og var en selvfølge fra første stund. Hvordan hadde vi klart oss uten det tidligere? Det hørtes jo så smart ut. Det kunne ikke være feil.

”Hva tenker dere i forhold til tapas?” sa Inger. ”Jeg kan snakke med Sissel i forhold til musikken”, sa Cecilie. ”Jeg tar ansvar i forhold til å rydde”, sa jeg. Det var stilig, urbant, det rocka! Og det var ikke bare der på det caffe latte-fargede kjøkkenet det fikk utfolde seg. Vi hørte det overalt: mellom reolene i butikken, blant vennene våre, fra Marienlyst og på Løvebakken. ”Hvor er du i forhold til å bli landslagstrener?” spurte journalisten. ”Vi er i ferd med å bygge opp ny kø i forhold til friomsorgen”, sa justisministeren.

Ja! tenkte vi, endelig har det kommet et universalmiddel som renser språket og tilfører det glans og fylde. Uansett hva vi sier, vil det lyde profesjonelt, gjennomtenkt og elegant bare vi putter inn de tre magiske ordene. I – forhold – til.   

Så begynte de å kremte. Stemmene som sa at det slett ikke var slik. At de tre ordene ikke var et trylleformular for gode formuleringer og klar tale, tvert imot: De tre ordene gjorde oss uklare, upresise, tåkete og utspjåkete.

Stemmene sa: ”I forhold til betyr sammenlignet med.”

Men … Hva var det vi hadde sagt, da, der vi satt henslengt i de dype stolene på det caffe latte-fargede kjøkkenet med framtida på bordet foran oss?  ”Hva tenker dere i forhold til tapas?” hadde Inger sagt. Ifølge de kremtende stemmene skulle det bety: ”Hva tenker dere sammenlignet med å lage tapas?” Det ga jo ikke mening. Hun må ha ment: ”Synes dere vi skal lage tapas?” Og hva hadde jeg selv sagt? ”Jeg tar ansvar i forhold til å rydde.” Hæ? ”Tar ansvar sammenlignet med å rydde?” Hæ? Jeg mente jo at jeg skulle ta ansvar for å rydde. Hva var det vi holdt på med? Hadde vi blitt gale? Hadde vi blitt smittet av et millenniumvirus som feide over landet – over mannen i gata, studentene ved kjøkkenbordet, journalistene, kommunikasjonsrådgiverne, ministrene?

Jeg begynte å være på vakt. Fulgte nøye med. Forsøkte å forstå, ville at brikkene skulle falle på plass. Kunne det stemme at mange sa mye feil på grunn av tre små ord? ”I forhold til betyr sammenlignet med og kan ikke erstatte preposisjoner og uttrykk som for, om, av, når det gjelder, med tanke på, i henhold til.” Jeg hadde lært. Vi var mange som hadde begynt å lytte til de kremtende stemmene. Og de første som tok lærdom av dem, var vel ministrene, tenkte jeg. Men, nei:

"A-partiet og G-partiet har svært mye felles – ikke minst i forhold til solidaritet og nestekjærlighet.” Det klang fra nyhetssendingen. Hæ? Har A-partiet og G-partiet mye til felles, mens solidaritet og nestekjærlighet ikke har det? Det gir ikke mening. Hvorfor snakker du så rart, herr statsminister? Hvorfor sier du ikke det du mener: at partiene har mye til felles når det gjelder solidaritet og nestekjærlighet?

Siden den gang har dagene gått. Det caffe latte-fargede kjøkkenet er nå malt i tidsriktige gråtoner, og kollektivet er spredt for alle vinder. Tapas har blitt sååå 2000-talls, og siste episode av ”The Sopranos” er sendt for lengst. Men mannen i gata, studentene, journalistene og ministrene bruker fremdeles den rare vendingen med de tre små ordene. Kan vi håpe at de en dag vil ordlegge seg mer presist i forhold til hva de gjør nå?

torsdag 5. april 2012

Frukt og grønt

Det er vår, og da passer det seg med et innlegg om blomster - og litt om frukt og grønt. For, det heter: Si det med blomster. Men: Vi sier det ikke bare med blomster, vi tyr - interessant nok - like mye til frukt og grønt.

Noen ganger kan det være vanskelig å gi uttrykk for akkurat det man har på hjertet, og da kan en fin blomsterbukett (eller et lite knippe hestehov plukket i veikanten) være en god løsning. Det er i grunnen ikke rart at det finnes så mange blomsterbutikker, for det er ikke sjeldent at man føler man mangler ord. Det er heller ikke rart at forfattere ofte bruker blomstermetaforer, som lesere forstår vi med en gang hvordan vi skal forestille oss rommet, landskapet som blir beskrevet.

Men, i dagligspråket kan det være ganske langt mellom blomstermetaforene. Kan det være at vi gjerne bruker metaforer når vi skal beskrive noe som er vanskelig, vondt eller uvirkelig? For livet er jo ikke noen dans på roser, særlig ikke når man har pådratt seg en blåveis. Og i slike situasjoner egner seg frukt og grønt, som hører hjemme på kjøkkenet, muligens bedre enn blomster, som jo skal pryde stuen. Bare følg med:

Noen ganger skjønner vi ikke bæret, selv om det bare er blåbær det handler om. I slike tilfeller er det gjerne noen som synes det er greit å beskrive oss som neper, eller løk. Går det helt i hundre, går vi bananas - og til slutt blir vi klin kokos. Epler og pærer skal som kjent ikke sammenliknes, selv om epler og pærer faller omtrent like langt fra stammen. Til slutt koker alt sammen i kålen, og det er kokkene som må rydde opp sølet.

Er det kanskje likevel bedre å si det med ord?