tirsdag 20. november 2012

Byen


Eg har skrive ein kort artikkel om gamle byar og gamle språk til Østfold Mållag si årbok for 2012. Årboka, som inneheld mykje språkleg knask, kan tingast for den latterlege sum av kr 100 hos leiar Magne Aasbrenn, magne.aasbrenn@gmail.com.

Om gamle byar og gamle språk
Språket vårt er ein by. Ein moderne, pulserande by – sjarmerande, men uhyre upraktisk; vakker, men fullt av feil og manglar. 

Eit godt bykart er ikkje berre eit praktisk hjelpemiddel, det er også eit kulturhistorisk dokument som fortel like mykje om livet i gamle dagar som om situasjonen her og nå. Berre sjå nøye på eit kart over til dømes Moss. Byen ligg der Morsa strøymer ut i Oslofjorden, godt beskytta av Jeløya mot dei heftigaste vindkasta frå det opne vatnet. Sentrum er lett å finne: gatene ligg hulter til bulter med Storgata som ein livsnerve på langs. Herifrå peikar hovudvegane i alle retningar, nett som trådane i eit edderkoppnett: over på Jeløya, nordover mot Son og Oslo, østover mot Kirkebygda og sørover mot Værne og Dilling og videre utover på Raet. Kartet viser korleis byen har spist seg inn i land­kommunen Rygge, kven som har vore viktige personer for Moss, kva for preg hamna og industrien har set på byen, korleis E6 framleis fungerer som skilnad mellom byen og marka, osb.

Ein by som Moss, og alle andre byar som ikkje har oppstått på teiknebordet, lever av og med historien. På godt og vondt. Gamle byar har sjel, trekkjer folk – folk som handler, drikker kaffi og øl og skapar liv. Men gamle byar er også upraktiske. Gatene er smale, det er eit herk å parkere bilen, husa er for små til å bo eller drive butikk i. Nye tider stiller nye krav, byen endrar seg – vegane må utvidast, nye bydelar byggjast og kan hende sentrum døyr og oppstår på nytt ein annan stad. Dei som likar byen som den var, motset seg og prøver å gjera noko – samstundes som utviklinga går vidare, styrt av deg og meg som brukar byen kvar dag.

Slik er det også med språket. Me som brukar språket kvar dag, lever av og med språket si historie. Språket er eit praktisk hjelpemiddel for kommunikasjonen oss imellom, og det er samstundes eit levande oppslagsverk over vår eige (brokete) historie. Me brukar byen, og me brukar språket. Slit ut gamle ord og språklege strukturer, tilfører nye ord – ord som me lagar sjølv eller hentar frå utlandet –, me bøyer og tøyar språket slik at det passer til nye bruksområde som tatoveringer og sms og spanande matrettar frå utlandet. Språket vårt er work in progress.


I sentrum er det gjerne trongt med folk og hus og bilar, mens det kan være godt om plass og til og med stille og øyde andre stader i byen. Det er ikkje annleis i språket vårt. Me har ord og bokstaver som me ikkje kan få nok av, samstundes som det sanneleg finst mange einsame, nærast gløymde ord og bokstavar óg. Eksotiske bokstavar som w, x og z er til dømes ikkje særleg populære blant folk. Hadde disse bokstavane vært ein bydel, hadde me kanskje vurdert å rive husa og byggje noko nytt og moderne. Men w, x og z høyrer til språket, dei har vært der lenge og språket hadde sett annleis, framand ut om me hadde erstatta dei med lydekvivalentane v, ks og s – sjølv om det mogleg hadde gjort språket meir effektivt og – paradoksalt nok – meir nordisk og mindre eksotisk.

Nokre gater og nokre bokstavar er lite populære, andre er fullstendig overbelasta.  Eit eksempel er bokstaven e, stakkars e som må bære ein så tung last heilt aleine. Så langt i denne teksten har eg brukt bokstaven e heile 346 gangar. Bokstaven æ, som lydleg sett ikkje ligg langt unna e, har eg derimot berre brukt ni gangar. Det er kan hende ineffektivt og urettferdig både mot e og æ, men me kan ikkje berre endre på det – sjølv om det i og for seg finst nokre gode argument for det, i kvart fall når ein tenkjer på korleis e uttalast i Østfold.

Gamle byar og gamle språk er ikkje alltid skrudd saman på ein logisk måte, set med våre auge. Det er til dømes ikkje logisk at Bastø-ferga går frå Moss sentrum, men det er heller ikkje enkelt å endra på det. At kaia ligg der hun ligg, har historiske grunnar – nett som måten me skriv visse lydar og ord er historisk forankra og ikkje alltid innlysande for dei som lærer språket i dag. Eit eksempel på dette er den stumme g-en og d-en i eit ord som gjeld. Hadde målet med skriftspråket eine og aleine vore å gjengi talespråket på ein effektiv måte, hadde jell vore meir enn nok, i alle fall for dei fleste av oss. Men eit forslag om å slette alle dei stumme lydane frå skriftspråket hadde sannsynleg (og med rette) møtt mykje motstand blant folk flest. Jau, skriftspråket blir tilpassa talespråket, men berre delvist og i eit mykje lågare tempo enn endringane i talespråket (og dei delane av skriftspråket som ligg utanfor læraren og redaktøren si raudpenn, sjølvsagt). Så tida vil vise om me fortset skal skriva gjeld, eller om me går over på jell.

Ingen by er perfekt, det er alltid noko som ein saknar på staden en der ein bur. Ein god gammaldags pipe- og tobakkforretning, ein høgskule, ein skikkeleg hoppbakke osb. Slik er det også i språket. Ingen språk er prefekt, heller ikkje norsk. Her kjem nokre «ting» norsk manglar:
  • Ein skilnad mellom eit inkluderande og eit ekskluderande «me», altså eit «me» som inkluderer dei som blir snakka til og eit «me» som held dei som blir snakka til utanfor. Eit døme: Når styret i eit firma kallar dagleg leiar inn på teppet for å svare for tapet i første kvartal, då kan dei seie: «Me vil gjerne ha ein forklaring for…» (med referanse til styret) eller «Me må finna ei løysing for…» (med referanse til alle rundt bordet, dagleg leiar inkludert).
  • Noko alle skuleelevar, men også dei fleste vaksne (lærarar inkludert) gjer feil, er kommasetting. Eit eige komma for oppramsingar hadde mogleg hjelpt på: «Fredrikstad kommune, som består av dei tidlegare kommunane Fredrikstad˛ Kråkerøy˛ Borge˛ Rolvsøy og Onsøy, er kommunen med flest innbyggjarar i fylket.
  • Eit skikkelig system for å skilje korte og lange vokalar: Det er ikkje mogleg å sjå på skrivemåten om eit ord som helt skal uttalast med kort eller lang e. (Det er dessutan direkte urettferdig mot konsonanten m at me ikkje tillét ho å doblast på slutten av eit ord, mens alfabetnaboane n og k har lov til det

Både byane våre og språket vårt er med andre ord fullt av feil og manglar, og takk og pris for det. Eit perfekt språk kan berre oppstå på teiknebordet, men det er ikkje gitt at me hadde syntes dette perfekte språket hadde vore like fint og vakkert som språket me er vant med frå barnsbein av (eller som me har lært som framandspråk), språket som me brukar kvar einaste dag, som me slit ut, språket som me tøyer og bøyer i alle moglege og umoglege retningar, språket som me – kvar og ein på vår eigen måte – er med på å gjera klar for framtida.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar