Som så mange norske ord, har også ordet humle to betydninger. Vi lar planten ligge i dag og ser litt nærmere på insektet, som ifølge Bokmålsordboka er både bredt og loddent. Bokmålsordboka opplyser videre at ordet humle egentlig er et lydord, og da antar jeg at man mener den kjente susingen til dette lille naturens underverk. Ordboka nevner for øvrig at humle og humre er i slekt.
La oss pønske litt på dette: Er humle virkelig et lydord, eller kan det være at det ligger noe annet bak? Jeg har en teori, som jeg ikke har verifisert i språkviterkretser og som det mest sannsynligvis ikke er noe hold i, men som jeg likevel har lyst å sette frem her: -le-teorien.
Ordet humle slutter på -le. Det er en rekke verb som slutter på -le. Vingle, fikle, krangle, sikle, tukle, hangle, mingle. Disse verbene har én ting til felles, selv om deres betydning er veldig forskjellig: Alle -le-verbene som jeg har nevnt, har et element av varighet eller repetisjon i seg. Vingling foregår gjerne over tid, sikling er noe som skjer i små mengder (igjen over tid) og man får heller ikke hanglingen unna på et blunk.
Nå er ikke å humle et verb, men vi kan like gjerne si at humla humler istedenfor å suse. Å humre derimot er et verb, attpåtil i slekt med humle, og merkelappene "varighet" og "repetisjon" passer utmerket til det å humre.
Derfor lurer jeg på om -le betyr akkurat det: noe som gjentas, noe som varer.
Uansett: La humla humre!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar