Graz

Jeg deltar på en konferanse om fremmedspråk på European Centre for Modern Languages, som ligger i universitetsbyen Graz i Østerrike.

Navnet Graz høres kanskje veldig tysk ut, men det kommer fra det slovenske ordet for "liten festning", gradec. Graz er hovedstaden i det østerrikske bundeslandet Steiermark, som grenser til Slovenia og som heller ikke ligger langt unna Italia og Ungarn. Historien har satt sitt preg på dette området. Et eksempel: Byen Maribor rett sør for grensen er i dag slovensk, men var tidligere tyskspråklig, het Marburg og lå i det som den gang ble kalt Untersteiermark. I dag danner byene Graz og Maribor en felles Europa-region.

Østerrikere snakker tysk, og det er ikke noe problem å forstå og bli forstått så lenge man har noenlunde brukbare tyskkunnskaper med seg i bagasjen når man kommer hit. Men det er ett viktig unntak: mat. Østerrikske menyer en lystig lesing, og man trenger en god ordbok (eller innførte medreisende) hvis man ønsker å vite hva man får på tallerkenen når man bestiller Paradeiser, Topfenkuchen, Marillen eller Erdäpfel mit Fisolen.

K/k

Bokstaven k skaper hodebry. Avhengig av vokalen som følger, uttaler vi k veldig forskjellig: kar, kor og kår har en "hard" k mens kirke, kylling og Kina får en "myk" k-lyd. Denne k-lyden er vanskelig å definere, men minner mer om sj enn om k. Og da er det ikke videre rart at mange østlendinger uttaler kjære og skjære, kjekke og sjekke, kjede og skjede (nesten) helt likt. Av og til kan det oppstå ganske morsomme (og litt flaue) misforståelser på grunn av denne k/s/j-forvirringen, men det er neppe farlig og det er heller ikke mye å gjøre med det.

Dette er ikke et særnorskt fenomen. Hvis vi for eksempel sammenlikner ordet for kirke i de germanske språkene, ser vi harde og myke k-lyder om hverandre: engelsk church, nederlandsk kerk, tysk Kirche, kirke (myk på norsk, hard på dansk), svensk kyrka (igjen myk) og frisisk tsjerke. Det samme gjelder for Kina, hvor vi finner alle mulige kombinasjoner av k-, s- og j-lyder både muntlig og skriftlig. Vi bruker selv en myk k, mens danskene har en hard k, engelskmennene en slags tsj og nederlenderne sj. For øvrig, vår appelsin betyr eple fra Kina - med s altså.

Et lite apropos: bokstaven x er en sjelden fugl på norsk, men samtidig en veldig spesiell bokstav. X er et tegn som kombinerer to lyder: vennene (eller konkurrentene?) k og s. Hvilken annen bokstav kombinerer to lyder?

Programfagdagen

I dag skal jeg være møteleder på Programfagdagen 2011 - Fremmedspråk i en globalisert verden, en konferanse Fremmedspråksenteret arrangerer for lærere som underviser eller skal undervise i fremmedspråk nivå III. Nivå III er høyeste språknivå i skolen. Vi er veldig fornøyde med antall påmeldte (mellom 85 og 90 deltakere!), og gleder oss til å komme i gang.

Hva står på programmet?

• Gaute Storås fra Oslo handelskammer forteller om næringslivets behov for fremmedspråk
• Selv skal jeg fortelle litt om elevenes valg av språkfag i dag, og utsiktene framover
• Vi skal vise vår nye ressursdatabase og demonstrere noen nye undervisningsopplegg
• Vi har invitert Øyvind Gjerstad (fransk), Martin Paulsen (russisk), Luis Zaballa (spansk) og Jan Paul Pietzuch (tysk) til å holde foredrag om den aktuelle utviklingen i målspråkslandene
• Og helt på slutten skal vi diskutere kompetansemål, undervisningsformer, vurdering osv.

Dette blir moro!

Språkdagen

I dag er en litt spesiell dag for alle som er interessert i (fremmed)språk. Hvert år på 26. september feirer vi nemlig Den europeiske språkdagen. Istedenfor kaffe og kransekake har jeg samlet seks gode, objektive grunner for å lære et nytt språk:

1. Folk flest snakker ikke norsk
2. Snakker du flere språk, blir det enklere å klare deg i utlandet
3. Snakker du flere språk, blir det enklere å få jobb
4. Snakker du flere språk, blir det enklere å studere i utlandet
5. Språklæring er god hjernetrim
6. Når du lærer et fremmedspråk, får du et nytt blikk på norsk språk og norsk kultur

Lykke til!

Kanskje litt lite

Norsk er sannelig ikke et lett språk. Bare følg med.

Vi bruker gjerne ord som litt og lite for å myke opp setningene våre når vi ikke ønsker å si det rett ut. Litt og lite er bare små ord, men de er likevel istand til å snu hele setningsinnholdet på hodet, begge på sin egen finurlige måte, gjerne med stikk motsatt resultat. En person som er lite pen, er egentlig ganske stygg. En person som er litt pen (med trykk på pen) derimot, er attraktiv.

Enda bedre blir det når vi kombinerer småordene litt, lite og kanskje. I vårt forsiktige, diplomatiske norske vesen klarer vi å si myke og ufarlige, men for nye nordmenn fullstendig uforståelige setninger som "Jeg føler kanskje at vi fikk litt lite informasjon" når vi egentlig mener at vi har blitt feilinformert, eller ikke informert i det hele tatt. Vakkert!

Hybrid

Bokmålsordboka definerer hybrid som noe som er "framkommet ved krysning eller sammensetning av flere elementer". Eksemplene som ordboken nevner er hybride planter og hybrid musikk. Kanskje legger redaktørene til hybride biler i neste utgave.

Som nevnt synger vår bil på siste verset, og i dag har H og jeg prøvekjørt en hybridbil. Merke Toyota, typ Prius. Bilen har en vanlig bensinmotor og en batteridreven elektronisk motor i tillegg. Batteriene lades mens bilen kjører (men også når den bremser!), og tanken er at bilen bruker strømmen fra batteriene så effektivt som mulig for å spare bensin. Vi er solgt, bilen er solgt. Nå må vi bare kvitte oss med Polo'en.

Nok om biler. Ifølge nettsiden forskning.no har to forskjellige spurvearter klart det som ellers (nesten) ingen klarer i naturen, nemlig hybrid artsdannelse. Lees en huiver!  

Å/å

Eg har tidlegare skrive om bokstaven (og ordet) i, som bærer ein uforholdsmessig stor byrde språkleg sett. Ein annan bokstav som dannar eit ord heilt aleine, er bokstaven å. Me brukar ikkje å så ofte som i, korkje som bokstav eller som ord, men me greier oss ikkje utan dette særnordiske tegnet heller.

Å er einaste ord i ordklassen infinitivmerke, altså ordet som me set foran heile verbet i ein del samanhenger. Lydleg kan å vere ganske lik og, og det kan igjen føre til at ein del folk skriv Eg likar og gå på fest, ikkje Eg likar å gå på fest.

Mange bekker små gjer ein stor å, heiter det. Ordet å i tydinga "mindre elv" er eit av disse herlege, urgamle norske orda. Ikkje langt frå der eg er vakse opp, ligg eit vatn som heiter Ee, midt i Amsterdam finn ein IJ, og ellers i Nederland er det mange eksempel på små og større vassdrag som heiter Aa. Interessant, ein treng åpenbart ikkje mange lyder for å snakke om vatn.

Å er ikkje berre infinitivmerke og substantiv, men også preposisjon (i nokre få faste uttrykk) og interjeksjon, altså eit ord som me "kastar imellom", eit utrop. Å, å! Kva skal eg gjera utan deg!