mandag 19. september 2011

Harry

Bak oss på flyet hjem fra Nederland i går satt to unge jenter som syntes det var både flaut og veldig harry å sitte på rad 17. Dette er en litt underlig påstand, spør du meg, men - fra et språklig ståsted - også veldig interessant: For hvorfor bruker vi mannsnavnet Harry for å sette merkelappen "dårlig smak" på alt fra handleturer til söta bror (ref. Sponheim) til klesstilen på folk og (åpenbart, selv om det er nytt for meg) flyseter bak vingepartiet?

Oppslaget i bokmålsordboka sier ikke noe om ordets opphav, men på Wikipedia finner vi følgende forklaring: "Begrepet harry ble tatt i bruk på norsk av overklasseungdom i Oslo på begynnelsen av 1900-tallet, og ble brukt om personer som tilhørte arbeiderklassen. Årsaken var at det i lavere samfunnslag på denne tiden var populært å gi barn engelske fornavn som Harry, hvorfra begrepet skriver seg." SSBs navnestatistikk forteller oss at nesten 1% av guttebarna rundt 1920 ble kalt Harry (og det er en ganske høy andel!), men om dette var arbeiderklassebarn i Oslo sier SSB ikke noe om.

Når vi sier at noen er harry, kunne vi selvsagt like godt ha sagt at vi synes vedkommende har dårlig smak. Men det betyr ikke helt det samme. Bruken av et egennavn har en viss merverdi, i den forstand at det gjør det hele litt mer personlig, litt mer menneskelig. Og kanskje også litt enklere å tilgi.

Harry er ikke det eneste navnet som vi bruker uten direkte referanse til en bestemt person. Vi har det standardnorske ekteparet Ola og Kari, tyskerne har Otto Normalverbraucher og nederlenderne Jan Modaal. Når vi skal fordele skyld, deler vi ut sorteper (stakkars Per...) og juristene blant oss er godt kjent med Peder Ås og Marte Kirkerud.

Navn er ikke bare navn, men også ord.

2 kommentarer:

  1. I min veldig tidlig barndom, i Mo i Rana brukte vi *Kåre* som betegnelse på *Harry*. Det er fortsatt en del som bruker det, tror jeg. Må finne ut om det...

    SvarSlett
  2. H tipset meg om "Johan" i samme betydning. Kanskje er det flere?

    SvarSlett